Først var det imidlertid nødvendig å få i seg frokost. Dette var ikke inkludert på hotellet i Dublin, så vi spaserte bort til nærmeste sjappe utenfor som solgte noe som liknet på brød/rundstykker, juice osv., tok fangsten med tilbake til hotellrommet og inntok dagens første måltid der. Det var asjetter, kopper osv. på rommet, så vi slapp å få alt for mange brødsmuler på gulvteppet.
Etter frokost var det klart for en ny spasertur, bort til St Stephen's Green, gjennom parken og med stø kurs for nærmeste DART stasjon (hurtiggående tog/bybane), nærmere bestemt Pearse Station. Herfra tok vi toget til Malahide,og befant oss snart i noe mer landlige omgivelser igjen.
Ardilros Lodge ved Harcourt St Entrance, St Stephen's Green Park
Kart over St Stephen's Green
Ardilros Lodge
St Stephen's Green
DART på Pearse Station
På vei til Malahide (Mullach Íde)
Malahide stasjon
Vel framme på Malahide (Mullach Íde) stasjon var det gangavstand opp til den enorme slottsparken og det noe mindre slottet. Det var veiskilt både for kjørende, gående og syklende i mange retninger og vi gikk i vei med god tru på å finne fram. Etter å ha gått forbi diverse bygninger, krysset parkeringsplasser, vandret rundt på ymse gangstier inne i skogen og passert et par leikeplasser med mange barn i aktivitet, lurte vi på om vi var i ferd med å gå i ring, men omsider dukket slottet opp.
Det var grønt og frodig langt der inne i slottsskogen
Malahide Castle
For å se bygningene innvendig måtte vi selvsagt kjøpe billett - og ikke bare én, men en billett per bygning + en ekstra hvis vi ville se slottshagen. Vi nøyde oss med å besiktige selve slottet, modelljernbanemuséet (The Fry Model Railway) og dukkehusmuséet (Tara’s Palace and Childhood Museum). Biletter til de to første kunne kjøpes samtidig, og dermed med en rabatt, men vi måtte da besøke det stedet vi kjøpte billetten på først, og det var bestemte visninger/guidede turer på begge steder. Da vi først forsøkte å kjøpe billett på slottet fikk vi derfor beskjed om at hvis vi kom oss raskt bort til modelljernbanemuséet først og kjøpte billetten der, kunne vi rekke neste guidede tur og slippe å vente så lenge.
Vi fikk forklart en snarvei gjennom bakhagen på slottet og for av gårde, kom fram til modelljernbanemuséet i god tid, og der hadde billettmannen fått beskjed at vi kom. Ingen fikk lov å gå inn til den gigantiske modelljernbanen uten guide, så det var bare å vente til omvisningen begynte. Venterommet minnet litt om venterommet på en gammel jernbanestasjon, og det var vel også meningen. I tillegg var det utstilt noen minatyrmodeller av ymse lokomotiver og vogner i små montere.
Et par andre turister ville også være med på omvisning, og snart åpnet den mørke døra seg og vi kom inn i det enda mørkere museumslokalet hvor modelljernbanen var. Her var det ikke lov å ta bilder (som så mange andre steder), men opplevelsen der inne var verdt å få med seg, og uansett vanskelig å dokumentere på bilder. Guiden gjorde vel egentlig ikke så mye mer enn å åpne døra, ønske velkommen og trykke på et par knapper, og så var showet igang.
Noe lys kom på, og vi så en gigantisk modelljernbane som vel skulle forestille mesteparten av Dublin og omegn med kollektivtransportsystem både i forgangen og moderne tid. Mannen på kasettspilleren tok oss med gjennom byens kollektivhistorie med levende fortellinger samtidig som ett og ett transportmiddel (tog, trikk, båt) begynte å bevege seg rundt på modellen og lyskasterne skiftet fokus. Etter ca 20 min var forestillingen over og vi blei geleidet ut igjen dit vi kom fra.
Nå var det på tide med lunsj, og vi tuslet tilbake til slottet hvor det var en kafé. Her blei det kjøpt brødmat og drikke. Obligatorisk tilbehør til maten (uten at vi hadde bedt om det) var selvfølgelig potetgull.
Lunsjen til Ørjan
Så ville vi se oss om på selve slottet, men måtte vente på neste omvisning, så det blei en tur innom toalettfasiliteter og souvernirbutikk først. Her hadde de i alle fall vett til å selge postkort fra stedet, i tillegg til de vanlige trekløverne, leprechaunene, sauene osv. Litt venting i gangen hvor det var oppmøte for omvisning blei det, og det var like greit å være innedørs siden det rett som det var kom ei skur ute. Det var mange som ville være med på omvisning. Noen hadde funnet seg en benk eller stol og satt med nesa langt inne i ei eller annen bok, sannsynligvis medbrakt fra hjemlandet.
Omsider var det klart for omvisning og ei eldre dame åpnet gitterdøra foran trappeoppgangen og sjekket alle billettene. Deretter blei vi geleidet opp trappa til 2. etasje hvor vi blei oppstilt i ei fornem stue. Her møtte vi ei ny dame som informerte om at informasjon om hva vi så ville komme automatisk over høytalere når vi kom inn i et nytt rom. Det var stort sett bare en vei å gå gjennom rommene, siden resten var sperret med røde fløyelssnorer, så vi fant veien uten guiden. Kassettspiller (eller CD-spiller) dama/mannen gjorde stort sett jobbene sine, men av og til var de ikke helt oppdaterte - da kom den levende dama og ga noen tilleggsopplysninger.
Vi fikk en innføring i hvordan Talbot familien levde, hva de ulike rommene blei brukt til osv. Bl.a. så vi visstnok en av de første en suite soverommene (med do) i Irlands historie. I en av fløyene var det flere soverom og litt uklart hvilket en skulle begynne med, spesielt siden høytalerdama var litt seint ute, men til slutt fant noen riktig knapp og alt gikk greit.
Da nok en omvisning var over hadde været letnet igjen og det var greit å ta seg en tur ut. Siden vi allerede hadde vandret en god del rundt i den store delen av slottsparken som det var fri adgang til, følte vi ikke behov for å betale enda mer € for å få lov å se den bittelille slottshagen som lå nærmest hovedbygningen. I stedet valgte vi å bruke litt penger på billett til dukkehusmuséet - hvor billettintektene forresten gikk til vanskeligstilte barn. Her var det ingen tvangsomvisning, så vi kunne fritt gå rundt å kikke på alle de gamle leikene og de mange flotte dukkehusene som var utstilt. Det er nok mange småjenter som hadde syntes dette var stor stas - og det syntes i grunnen vi også. Ganske imponerende var det å se alle de små detaljene som nøye var utformet slik at det største dukkehuset så ut som en tro kopi av et digert herskapshus.
Kosedyrene ønsker velkommen til Tara’s Palace and Childhood Museum
Dukker laget av skjell
Et lite dukkehus
Tara’s Palace
Detalj fra Tara's Palace
Hageanlegg til Tara's Palace
Her kan dukkene lese bøker
Fint skal det være i herskapelige dukkehjem
Her kan nye dukker gjøre entré
Etter å ha sett dukkehusene og deres beboere og naboer følte vi oss ferdige med dagens museumsrunde og vendte nesene mot sentrum av byen og sjøen. I sentrum var det en forholdsvis rolig atmosfære i de mange små gatene som i stor grad på en eller annen måte førte ned eller ut mot sjøen. Små hyggelige butikker og spisesteder så det ut til å være over alt, men vi motstod fristelsen til å etterlate flere € foreløpig. I stedet vandret vi mot vannkanten og gikk et stykke langs båthavn og strender.
Malahide sentrum
Småbåthavna i Malahide
Utsikt fra småbåthavna i Malahide
Kystlandskap ved Malahide
Piknikplass med havutsikt (England er noen timers fergetur unna)?
Malahide sett fra strandsonen
Etter ei stund begynte vi å bli sultne igjen, tok en omvei innom en lokal matvarebutikk og fant etter litt leiting en plass med sjøutsikt hvor vi kunne innta nok en lunsj.
Snart var det tid for å rusle bort til stasjonen og sette kursen mot storbylarmen igjen, og på kort tid var vi tilbake i hovedstaden. Her brukte vi resten av dagen på å rusle litt rundt i sentrum. En tur rundt på uteområdet til Trinity College blei det også tid til.
Trinity College
Sphere Within Sphere, Trinity College
Avdelinger på Trinity College
På vei tilbake mot hotellet fant vi et sted å spise middag. Maten var god og mette blei vi, men det tok sin tid å få betalt gildet. Selv om lokalet ikke var overfylt (til tross for at det var veldig lite og trangt) og betjeningen tilsynelatende hadde god oversikt over bordene, tok det sin tid før de kom med regningen. I mellomtiden dukket det opp noen menn som etter en kjapp prat med betjeningen mottok penger rett fra kassa. Mulig det var helt kurant, men det så nå litt merkelig ut. Uansett fikk vi betalt riktig pris til slutt og fant veien tilbake til hotellet uten mere om og men.
Camden Court Hotel (fasaden lyver litt, hotellet har 246 rom)
Vår base i Dublin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar